To ord

To ord
så små
men likevel
de beste
på lenge

Dine ord
så gode
så varmende
utrolig glede
løfter meg

Varmer sjela
hjertet pumper
blodet bruser
kroppen kribler
to ord

«Gutten min»

Tusen takk
jenta mi
kjæresten min
min alt
tusen takk

Til bestefar

Et liv er over
En epoke er forbi
Hvil i fred, kjære bestefar
Takk for alt
Minnene vil alltid forbli

Et savn så stort
En sorg så tung
Likevel ikke bare trist
Selv ikke nå
I denne tunge stund

På tross av sorgen
Ligger et smil på lager
Tenker på alt
Du til oss har gitt
Så mange gode dager

Glad i deg, bestefar
Hvil nå i fred
Takk for alt
Du har vært for oss alle
Minnene vil vi alltid bære med

Håper du vet

Et savn så inderlig
En lengsel så enorm
Deg i mine armer
En klem
Kyss på kinn
Finne flere svar
i dine vakre øyne
Sammen med deg
To blir til én
I noen stjålne stunder
lykke det eneste som er
Savner deg
Lengter etter deg
Trenger deg
Mine eneste tanker
Så utrolig glad i deg
Håper du vet

Tre dager

Jeg har sagt det til deg
at jeg kan vente
i en og en halv evighet
og enda litt til
på at du skal bli min

Men tanken på at det fortsatt
er tre lange dager
til neste gang jeg ser deg
er ikke til å holde ut

Tre lange dager
noen timer til eller fra
er som tusenvis av evigheter
uutholdelig lang tid

Men tenk så bra det skal bli
når dagen endelig kommer
og jeg kan få en klem
stryke deg over håret
bare være til
sammen med deg

Kaffe og snus

En kopp kaffe
og en pris snus
Sola varmer kroppen
gir farge til vinterhvit hud
Nydusja og nybarbert
betrakter jeg livene
til de som drar forbi
fra mitt lille fristed
på terrassen i tredje
Gir liv til fotgjengere
historier til bussjåførene
Men mest av alt tenker jeg
på de jeg er glad i
Et liv som snart er over
et annet som blomstrer
i all sin prakt
Noen deler en sorg
andre tar del i en glede
Og her sitter jeg
i min egen lille verden
i solsteiken på terrassen i tredje
med en kopp kaffe
og en ny pris snus

Tåke

Det ligger ei tåke over byen
i disse alt for tidlige morgentimer
eller er det alt for sein natt?
Samme kan det være
For noen har dagen så vidt begynt
for andre er den snart over

Tåka ligger der uansett
den gjør ikke forskjell på folk
diskriminerer ingen
Enten det er seint eller tidlig
midt på dagen eller midt på natta
så ligger tåka der for alle

Blokker utsikten til verden
stenger folk inne i selg selv
som et slør mellom mennesker og livet
Tåka kommer til å lette
Noen liv tar til igjen
mens andre tar slutt

En vakker dag

Jeg drømmer om
en vakker dag
hvor våre følelser ikke lenger
er forbudte

Jeg drømmer om
en vakker dag
hvor vi ikke lenger
trenger å skjule dem

Jeg drømmer om
en vakker dag
hvor vi kan holde hender
midt på dagen

Jeg drømmer om
en vakker dag
hvor jeg kan fortelle verden
hvor glad jeg er i deg

Jeg drømmer om
en vakker dag
hvor du og jeg
endelig blir oss

Et smil

Når jeg er alene
kan jeg plutselig
helt ut av ingenting
oppdage at jeg smiler

Enten jeg ligger i senga
eller går rundt i byen
plutselig legger jeg merke til
at jeg smiler fra øre til øre

Jeg er helt i min egen verden
tankene et annet sted
plutselig kommer jeg tilbake
og ser at jeg smiler

Forklaringa er enkel
det er bare en ting å si
det er du som er grunnen
takk for at du er akkurat du

Var det dumt?

I dag kyssar eg deg
Enten du vil
Eller ikkje
Så får vi sjå
Kva som skjer
Verre vert det jo ikkje
Uansett

Slutte å høyre på hjernen no
På tide å sleppe til hjartet
Ikkje vere fornuftig
Lete instinkta ta over
Så får vi sjå
Kva som skjer

Men så vart det ikkje sånn
Det skjedde ikkje
Ikkje i dag
Feigheita tok overhand
Som ho alltid gjer

Det er berre eit spørsmål om tid
Ikkje i dag
Kanskje ikkje i morgon
Men før det er for seint

Og sikkert også
Før det eigentleg
Passar seg

Og så får vi sjå
Kva som skjer

Var det dumt?

Små ting

Det er de små tingene
Som gjør meg lykkelig
Alle de små tingene
En liten seier i ny og i ne
Et lite smil her
En god klem der
Varmende ord nå og da
De små tingene
Er så utrolig viktige

Det er de små tingene
Jeg lever av akkurat nå
Og i all evighet
Alle de små tingene
Er nå det eneste jeg har
Mens jeg venter
Mens jeg håper
At jeg en dag skal få mer
Enn bare de små tingene
Som i seg selv er nok
Til at jeg overlever
Men jeg venter på den dagen
Det ikke lenger handler om bare å overleve
Men også om å leve

Da vil de små tingene
Fortsatt gjøre meg lykkelig
Fortsatt være viktige
Men viktigst er du

Dagens sitat

«What is the opposite of two? A lonely me, a lonely you.»
- Richard Wilbur

Klarte ikke å ikke legge ut dette sitatet...

Den eneste

Jeg ser ut av vinduet
Ingen biler på veien
Utenfor kvitrer fuglene
Alle andre sover
Men ikke jeg
Får ikke sove i natt
Ikke i natt heller
Bare tenker på henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Tenker på alt
Vi kunne ha gjort
Alt jeg skulle ha sagt
Bare hun var min
Men hun er ikke det
Bare tenker på henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Snart kommer dagen
Og henter meg inn
Tilbake til virkeligheten
Først må jeg sove
Men hvordan kan jeg
Når hjernen er opptatt
Ikke vil slappe av
Bare tenker på henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Den eneste grunnen
Til at hjernen kanskje
Kan la meg sove
Er hvis jeg lover den
At hjertet tar over
Så fort jeg sovner
Slik at jeg
Bare drømmer om henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Slippe unna

I en umulig situasjon
Klamrer du deg fast
Til natta kommer
Så du kan slippe unna

Du vil ikke tenke på dagen
Som kommer i morgen
Du vil bare sove
Koble ut hjernen, slappe av

Gli inn i drømmenes verden
Hvor tingene er
Som de skulle ha vært
Vil ikke våkne

Når du omsider våkner
Klamrer du deg fast
Til natta kommer igjen
Så du kan slippe unna

---===<=/=|=\=>===---

Dette diktet er inspirert av et sitat fra Ernest Hemingway's «For Whom the Bell Tolls»:

«In an impossible situation you hang on until night to get away.»

Det er forresten fra en av passasjene som gjør at jeg mener boka kunne ha vært mye bedre. Hør på dette, smør på flesk eller?

«In an impossible situation you hang on until night to get away. You try to last out until night to get back in. You are all right, maybe, if you can stick it out until dark and then get back in.»

Gatelangs

Det er midt på natta
Jeg er ikke trøtt
Vandrer gatelangs
I en by som er stengt
Leter etter en mening
I en verden som sover
Alle andre skal snart på jobb
Men ikke jeg
Jeg er opptatt i natt
Leter etter en mening
Prøver å forstå
Vandrer gatelangs
Men kommer ikke av flekken

Hjemme venter livet
Men jeg skjønner ikke
Hvordan jeg skal leve
Et liv uten mening
Et liv jeg ikke forstår

Selv om jeg vet godt
Det er ikke her jeg finner den
Fortsetter jeg å lete
Uten å forstå
For det kan jo hende
Du også er ute og leter

Og kanskje finner vi hverandre
Kanskje kan du forklare for meg
Alt det jeg lurer på
Og jeg vet at du
Kan gi livet mitt mening
Men det er opp til deg

Pennens makt

Det hender seg jeg ikke vet
Hva det er jeg skal skrive
Jeg vet akkurat hva jeg vil si
Men ikke hvordan jeg skal si det

Da er det godt å ha ei bok
Med mange blanke sider
Som med sine tomme linjer
Bare legger der og venter på pennen min

Andre dager vet jeg hvordan
Jeg skal si alt i hele verden
Men jeg har da ingen anelse
Om hva det er jeg egentlig vil si

Da er det godt å ha ei blokk
Med mange kruseduller i
Nedskrevne tanker fra de dagene
Jeg visste hva men ikke hvordan

Hadde jeg ikke hatt blokka mi
Hadde boka vært nokså tom
Og hadde boka vært tom
Hadde hodet vært fullt

Og jeg riv ruskende gal

Heldigvis

I natt fikk jeg se
Noe jeg aldri før har sett
I et lite øyeblikk
Midt på natta
Så jeg henne
Langt der inne i deg
Klart som i dagslys
Sto hun der rett foran meg
Den lille piken
Du bærer inni deg

Ung og uskyldig
Så sårbar og ubeskyttet
Alene i en grusom verden
Så hun på meg
Tårer i øynene
Så rene og klare
Men fulle av redsel
Det eneste jeg ville
Var å strekke ut en hand
Tørke hennes tårer
Legge armene rundt henne
Gi henne en trøstende klem
Beskytte henne
Og si at alt blir bra

Men den jobben
Er ikke min å gjøre
Den må du gjøre selv
For heldigvis
Er den lille piken
På innsiden av deg
En av de sterkeste kvinner
Jeg noen gang har møtt

Og heldigvis
Er det du
Som tørker tårene når hun gråter
Trøster når hun blir såret
Beskytter når hun blir redd
Skjermer henne fra verden
Og hvem bedre enn deg

På utsiden av den lille piken
Er du
Heldigvis

I morgen

Smil, lille pike
Hvorfor så trist?
Selv om sola
Har gått ned i kveld
Står den opp igjen
I morgen

Sov nå, lille pike
Natta er over oss
Ute skinner månen
Og minner oss om
At i morgen er en ny dag
Med nye muligheter

Våkne, lille pike
Igjen skinner sola
Ikke en sky på himmelen
Den nye dagen er her
Nå er det opp til deg
Å bruke den

Til slutt

Om du tror
Jeg har tenkt
Å gi opp

Da skal du vite
At du virkelig
Tar feil

Jeg vet ikke
Om det er
Noe poeng

Men jeg har
Både håp
Og tålmodighet

Og et tro på livet
Som sier
At

Alt blir
Bra
Til slutt

Tårene tar over

Det er ikke så ofte
Jeg gråter
Men jeg er bare en mann
Ikke mer enn et menneske
Og enkelte ganger
Tar tårene over

Det gjorde de i dag
Jeg gråter
Over ting jeg ikke kan kontrollere
Over forspilte muligheter
Og i dag har virkelig
Tårene tatt over

Så ble det en slik dag
Jeg gråter
Alt for mange følelser
Og alt for mange ord
Ingenting å gjøre
Tårene tar over

Du traff meg da vernet var nede
Jeg gråter
At så fine ord
Kan gjøre så vondt
Jeg legger ned pennen
Lar tårene ta over

Ja visst!

På fredag skreiv eg nokre ord
Nett der, nett då
Var dei svært viktige for meg
Det var essensielt at eg hugsa dei
Så eg skreiv dei i den vesle boka mi
For seinare å kunne bruke dei i den store

Men i dag har dei inga meining
Nett dei orda
Eg skreiv ned for å hugse ideen
Men det hadde eg ikkje trunge
For ei av dei eg skreiv orda om
Har no gjort dei same orda verdilause

Eigentleg burde eg ikkje skrive no
Ikkje nett no
Men same kor mykje eg prøver
Kan eg ikkje la det vere usagt
Eit vreide byggjer seg opp inni meg
Er det mogleg å vere så utakknemleg?

”Eg håpar ho behandlar deg som du fortener”
Ja visst!
Da kan eg i det minste stryke dei frå boka mi.

Vårens blomster

Jeg tenkte på deg
På vei hjem i dag
Rett ved veien
Sto vårens vakreste blomster
Skinte mot meg i all sin prakt
Gule som sola selv
Gledet meg med sine stråler
Og jeg tenkte at du
Hadde blitt veldig glad
Om du hadde fått en bukett
Men da jeg bøyde meg ned
Kom jeg på det
Du er jo ikke der lenger
Det er lenge siden nå
Hvorfor tenker jeg fortsatt
De samme tankene?
Tanker jeg aldri tenkte før
Mens jeg fortsatt hadde sjansen
Jeg vet jo så godt
At det ikke er noen vits
Men jeg klarer ikke å la være
Rett som det er
Tenker jeg på deg
Hva vi sammen kunne gjort
Men til ingen nytte
Du er jo ikke der lenger
Det er lenge siden nå

Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Det går over
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer alt
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Jeg ikke klarer mer
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer styrken
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Alt skal ordne seg
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer motløsheten
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Jeg er helt alene
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer livsgleden
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Det ikke er noen vits
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer håpet
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Jeg bør gi opp
Men så
Tenker jeg
På deg

Stillhet

Av og til
Tolkes stillheten bedre
Enn alle ordene
Som kommer ut
Uten mening

Av og til
Er det bedre
Å holde kjeft
Og da forstår du bedre
Hva jeg tenker og føler
Enn om jeg hadde sagt noe

Av og til
Er det best
Å legge ned penna
Og likevel er jeg sikker
På at du forstår
Akkurat hva jeg mener

Veivalg

Opp og ned
Slik går livet
En opptur
En nedtur
Vet aldri hva som venter
Rundt neste sving
Etter neste kryss
Slik er det bare
Livet er fullt
Av svinger og kryss
Ett veivalg fører til
En opptur
Et annet
Til en nedtur
Et tredje
Til begge deler
Man ser skiltene
Men er aldri
Helt sikker
Går det opp
Eller ned
Eller begge deler
Samtidig?

---===<=/=|=\=>===---

Dette er inspirert av Labelmica's «Choices».

Kanskje

Jeg så sola gå ned i kveld
Gjemte seg bak fjellene
Tok fra meg sine varmende stråler
Det strålene som holder meg i gang

Nå ser jeg bare tåka
Kald og altomfattende
Vet at langt der oppe er det fullmåne
Men månen kan ikke hjelpe meg i natt

Jeg fryser fælt
Er sliten, trøtt og kald
Mest lyst til å bare gi meg over
Lukke øynene og la natta ta meg

Kan ikke gi opp nå
Samme hvor fristende
Jeg har kommet langt
Men har enda lenger igjen å gå

Det er ikke likt meg
Ensom, kald og trist
Må bare fortsette i den sorte natta
Kanskje kommer sola tilbake i morgen

---===<=/=|=\=>===---

I begynnelsen var dette et mørkt, mørkt dikt. Men da jeg skulle overføre det fra papir til data, skjedde det noe med det. Noen linjer ble endret, og plutselig ble litt av håpløsheten byttet ut med håp. Humøret svinger mye for tida, og da gjør skribleriene også det...

Så enkelt

:-)
Kan det sies klarere?
Den perfekte poesi
Sier så mye
Med tre tegn
Ingen bokstaver
Ikke et ord

Trenger man mer?
Et smil
Uttrykker så mye
Tro, håp og glede
Kjærlighet
Viktigst av alt
:-)

Se, sola skinner

Følelser
Så intense
Sterke og virkelige
De gleder
Og bedrøver
De er gode
Og vonde
De gjør meg lykkelig
De gjør meg trist
De samme følelsene
Har så forskjellige effekter
Varierer mellom én og null
Men det er alltid
De samme følelsene
Og uansett hvor langt ned
De drar meg
Ville jeg aldri vært dem foruten
For mellom dalene
Ligger toppene
Og høyt der oppe
Langt over dalenes mørke skyer
Skinner alltid sola
Med ditt herlige smil
Og dine vakre øyne
Og den utrolige gleden
Du gir til meg

---===<=/=|=\=>===---

Det er bare en ting å si: takk!

Utan din kjærleik er eg ingenting

Først av alt, eg har byrja å skrive på nynorsk. Eg veit ikkje heilt kvifor, men eg synast alt let så mykje betre på nynorsk. Så derfor har eg bestemt meg for å skrive meir nynorsk no. Kanskje er eg påverka av at eg no bur på vestlandet, kor omtrent alt skjer på nynorsk, men det er nok ein eldre fascinasjon som ligg bak også. Eg har alltid likt Are Kalvø, og han gjer nokre fantastiske kåseri på nynorsk. Og kanskje er det ein draum å ein dag kunne skrive like godt som Kalvø, kven veit? Men no er det ikkje sånn at eg berre kjem til å skrive på nynorsk framover, eg ser for meg at det vert ei fin blanding – sånn berre for å ha litt variasjon i kvardagen.

Men det var ikkje det eg skulle skrive om no. No har eg nemleg gjort noko eg har tenkt på nokre dagar; eg har omsett ein songtekst frå spansk til nynorsk. Og det er ikkje ein tilfeldig tekst eg har valt, men ein song som traff meg ein dag eg var ute og gjekk ein tur. Songen er skreve og framført av Juanes, ein colombiansk singer-songwriter. Den heiter «Nada Valgo Sin Tu Amor», og er henta frå albumet «Mi Sangre». I 2005 vart songen kåra til «Best Rock Song» under «Latin Grammy Awards». På norsk vert vel tittelen noko sånt som «Eg er ikkje verdt noko utan din kjærleik». Eg har gjort nokre endringar i ordlydar og meiningar, og tilpassa den litt til meg. Uansett, dette er ein vakker song, og viss dykk er interesserte i den ordentlege teksten (på spansk med engelsk omsetjing), kan dykk sjå på lyricsdownload.com. Eg anbefalar også at dykk høyrer på songen, som i seg sjølv er nydeleg. Den ligg sjølvsagt ute på YouTube:



Vel, her er min versjon:

Utan din kjærleik er eg ingenting
Etter kvart som åra går og vi vert gamle
Byrjar vi forstå
At skadane veg mykje meir
Enn alle åra samla
Derfor vil eg leve resten av mine år
Saman med deg, min evige kjærleik
Saman med familien
Saman med mine venner og min penn

For eg er ikkje verdt noko
For eg har ingenting
Om eg ikkje har det beste
Og det er din kjærleik
Og ditt nærvær
I mitt hjarte

Og det er betre å vere eit år forsinka
Enn å vere eit århundre utan deg
Og det beste er
Når hjartet er godt og fullt
Derfor ynskjer eg at din kjærleik
Alltid skal vere sterk i mitt sinn
Enten vi er langt unna
Eller om vi nærmar oss slutten

For eg er ikkje verdt noko
For eg har ingenting
Om eg ikkje har det beste
Og det er din kjærleik
Og ditt nærvær
I mitt hjarte

Eg er så svak når eg er utan deg
Og eg vert sterk når du er her hos meg
Utan deg veit eg ikkje kva det vil seie å leva
Livet mitt er ein tunnel utan ditt ljos
Eg vil vere meir med deg
Ta tilbake all den tida vi har mista
Overvinne all angst
Og berre vere med deg for evig tid

For eg er ikkje verdt noko
For eg har ingenting
Om eg ikkje har det beste
Og det er din kjærleik
Og ditt nærvær
I mitt hjarte

Skade

For et par dager siden kom jeg over det jeg tror er den eneste teksten jeg faktisk har kommet helt igjennom. Teksten heter "Skade", og ble skrevet 8. desember 2006. Det var cirka fire måneder etter at eksen min hadde flyttet ut, og er vel ganske påvirket av akkurat det. Det er ikke en sann historie, men løst basert på egne og venners erfaringer, ispedd en god dose fri fantasi. Og inspirasjon fra Johnny Cash og hans sang "Hurt". Om jeg ikke husker helt feil, satt jeg for meg selv i ei ganske tom leilighet i Trondheim og hørte på Cash. Da "Hurt" kom, kom også inspirasjonen

I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real

Okay, nok løst prat. Resten er historie, og her er historien - min egen lille "Skade", i sin originale, ubehandlede versjon (Det eneste jeg har gjort med den siden den dagen, er å rette noen få skrivefeil).

---===<=/=|=\=>===---

Skade

Jeg skadet meg selv i dag – bare for å sjekke om jeg fortsatt var i stand til å føle.

Den siste tida har vært tøff. Helt jævlig, faktisk. Det startet i forrige måned, da forholdet til det som nå er eksen min gikk til helvete. Forholdet hadde skrantet en god stund, men det hadde humpet og gått. På sin egne sære måte hadde forholdet overlevd dag etter dag, helt til den dagen det hele startet. Det var en hvilken som helst søndag, ikke noe spesielt med den. Det var i alle fall det jeg trodde da jeg sto opp på og møtte den regnvåte høstmorgenen. Jeg hadde ikke festet kvelden før, så jeg sto opp i rett tid. Samboeren ble liggende litt lenger, mens jeg satte på kaffetrakteren og dekket bordet. Da kaffen var ferdig og frokosten sto klar var også hun stått opp. Hun hadde våknet av at jeg romsterte på kjøkkenet, som jo er vegg i vegg med soverommet hvor vi har tilbrakt så mange netter.

Frokosten gikk som vanlig. Regnet banket på vinduet, vinden røsket i bygget. En skikkelig ruskedag – en hvilken som helst søndag i det regnvåte, høstfylte Trondheim. På gaten utenfor lå løvet allerede på bakken. Eller, det meste av løvet fløy omkring i vinden, men uansett var greinene på trærne helt bare. Høsten hadde kommet over byen på bare et par uker - brått var sommeren over, og det traurige høstværet hadde utslettet sommerens gleder på så alt for kort tid. Det var mens jeg satt der og nippet i kaffekoppen at bomben smalt.

– Der er slutt nå.
– Hva er det som er slutt? spurte jeg. Sommeren?
Jeg flyttet blikket fra vinduet og bort på henne. Jeg skjønte plutselig hva det var hun mente. Det var oss det var slutt på. Fem års kjærlighet hadde tatt slutt. Tre og et halvt års samliv var plutselig over, enda fortere enn sommeren. Høsten brukte et par uker på å utrydde sommeren, mens hun brukte to sekunder på å utslette oss.

De påfølgende dagene husker jeg lite av. Det som skjedde er bare ei grå tåke. Hun fant seg ei leilighet og flyttet ut med lysets hastighet. Leiligheta som hadde vært vår var plutselig så tom og øde. De hvite veggene som en gang hadde vært tidsriktige og rett og slett stilige, ble plutselig så kalde som istapper. Kaldt som is ble også hjertet hennes i forhold til meg. Det kostet henne visst lite å flytte ut. Så vidt jeg husker gråt hun et par tårer, men det kan godt være at jeg har drømt det. Når man sover og lar hjernen leke i drømmenes verden er tilværelsen ofte så mye bedre enn den harde virkeligheten man møter når man er våken.

Det gikk et par uker før jeg hørte noe fra henne igjen. Det var en ren tilfeldighet at jeg nesten gikk på henne en dag jeg var på Ikea. Av og til mistenker jeg at de som kontrollerer skjebnen har en helt forskrudd sans for humor. To uker hadde det tatt før jeg var i stand til å dra til Ikea for å kjøpe meg kopper og kar. To uker hadde jeg levd på ferdigpizza, som jeg hadde delt med en tollkniv og spist fra pappeska. To uker hadde gått, og jeg var bare så vidt mann nok til å kjøpe ting jeg strengt tatt var nødt til å ha for å ikke stryke med av feilernæring. Så hva faen skulle skjebnejævlene mene med å la meg møte henne der, på den beste dagen jeg hadde hatt på to uker, den dagen jeg endelig hadde klart å samle meg nok til å dra til Ikea, den dagen som ble verre enn søndagen bomben hadde falt. Der, midt blant glass og asjetter på Ikea, møtte jeg henne – sammen med en annen. Hand i hand.

Selvsagt var det ingen hvem som helst annen. Det var en av mine beste kamerater, en av dem som faktisk hadde tatt kontakt med meg de siste par ukene. Jeg hadde ikke hørt noe fra ham på ei ukes tid, men hadde tenkt at han hadde sikkert sine egne ting å slite med, så jeg hadde ikke tenkt særlig mer over det. Visst faen hadde han egne ting å plages med ja. Mye til kompis!

Hva som skjedde da de oppdaget meg og i de neste par dagene vet jeg ikke. Igjen kom tåka og la seg. Det eneste jeg vet er at hele Trondheim var dekket av tåke i de dagene. Maken til tjukk tåke hadde man ikke hatt i Trondheim by i manns minne. Kanskje er det like greit at tåka er de eneste minnene jeg sitter igjen med i bevisstheten. Jeg vet ikke, men det blir neppe billig den dagen jeg tar til vettet og går til en psykolog.

I dag er det søndag. Igjen banker regnet på vinduet, og vinden river atter i huset. I dag tidlig satt jeg enda en gang og glanet ut på uværet. I dag også sto jeg opp tidlig. Jeg var ikke ute i går kveld heller. Jeg har ikke smakt alkohol på over en måned nå, for jeg vet ikke hvordan kroppen og hjernen – og ikke minst hjertet – vil reagere på å bli sløvet ned av svakhetens fluidum.

De siste dagene husker jeg klart som krystall. På torsdag fikk jeg høre av en kompis at de skal flytte sammen. Hun og han. Tre og ei halv uke, så flytter de faen meg sammen. Jeg har ikke snakket med noen av dem siden den gangen på Ikea. Han som fortalte meg at han og hun skal flytte sammen hadde neppe en enkel jobb.
– Hvordan går det med deg?
– Takk, bare bra, smilte jeg.
Jeg klarte ikke å føle noe. Det hadde blitt for mye for meg. Følelsene mine var helt numne, følelsesspekteret var begrenset til ren og skjær likegyldighet. Jeg var ute av stand til å reagere.

I dag tidlig, da jeg satt og glanet ut av vinduet på høstens herjinger i gata utenfor, følte jeg fortsatt ingen verdens ting. Det hadde gått et par dager siden jeg fikk vite det, det hadde kvernet i hodet mitt stort sett hele tiden jeg hadde vært våken. Følelsen? Likegyldighet. Jeg hadde ikke engang følt sult de siste dagene. Eller trøtthet. Derfor bestemte jeg meg. Med faste skritt gikk jeg bort til kjøkkenbenken, åpnet den øverste skuffa og trakk fram den eneste kniven som lå der. Tollkniven. Pizzakutteren, brødkniven, smørkniven – den eneste kniven jeg hadde. Den eneste kniven jeg har.

Den gled lett gjennom huden min og inn i kjøttet under. Det tok et par sekunder, så satte smerten inn. En uutholdelig smerte. Men det var ikke i handa som hadde fått et dypt kjøttsår. Det var i hjertet smerten kom først. Sviktet av kjærligheten, sviktet av livet, sviktet av kompisen. Plutselig traff det meg alt som hadde vært borte. Alle følelsene kom på én gang. Jeg skrek av smerte, lo av glede, gråt av sorg.

Jeg skadet meg selv i dag – bare for å sjekke om jeg fortsatt var i stand til å føle.

Å fortsette

Inspirasjon kommer fra de merkeligste steder. Står man fast med noe, kan det gjerne inspirere til å gjøre noe annet...

---===---===---

Hvorfor er det så enkelt å begynne
Men så vanskelig å fortsette?
Jeg har jo en idé
En plan
Jeg har et kart
Men jeg klarer bare ikke å følge det

Eller har jeg egentlig mer enn en idé?
Eller er det alt jeg har?
Har jeg en plan?
Et kart?
Annet enn ideen
Vet jeg hvor jeg skal?

Kanskje det er det som er grunnen
Til alle mine vanskeligheter
Rett og slett mangelen
På et kart
Og mangelen på en plan
Og mangelen på omtrent alt annet?

Er grunnen til at det er så vanskelig
Å klare å fortsette
Rett og slet det
At kartet
Er helt fullstendig hvitt?
Mangler farger og streker og alt?

Nå fikk jeg plutselig en plan
Om hva jeg skal gjøre
I morgen vet jeg
Hva jeg skal
Jeg skal sette meg ned
Med farger og blyanter og papir

Jeg skal tegne et kart
Bruke hodet litt mer
Enn bare å se på
Bare å skrive
Jeg skal lage et kart
For å faktisk være i stand til

Å fortsette

---===---===---

Åjada, jeg har faktisk tenkt form i dette diktet, derav merkelig skrifttype. Ser du?

Den vanskelige fortsettelsen

Hvis noen har lest noe av det jeg har skrevet tidligere, har de sikkert forstått at jeg er veldig glad i å skrive. Men det er sikkert ikke så mange som har fått med seg at jeg ikke er så glad i å skrive dikt, men liker bedre å skrive lengre historier? Vel, så har jeg heller ikke lagt ut noen lengre historier her. Faktisk har jeg aldri skrevet en lengre historie.

Hvor mange ganger jeg har startet å skrive en historie, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har mange utkast basert på den samme ideen liggende på dataen min. Mange utkast som starter veldig bra, men som aldri blir fullførte. Og endel som starter dårlig, og som i hvert fall ikke blir fullførte.

For det første er jeg en dårlig historieforteller. Jeg mener, jeg kan skrive kåserier, essays, fagsaker og diverse, men å fortelle en historie? Finne på ting? Der kommer jeg dessverre til kort. Enda. Jeg elsker å sette meg ned med dataen, ha en idé i hodet, og ikke ha peiling på hvor den ideen kommer til å ta meg. Jeg lar bokstavene fly, bli til ord, og de blir til starten på en historie. I dag har jeg satt ny personlig verdensrekord.

Jeg har skrevet over to og en halv side på en historie. Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde en idé om hvor jeg ville, og ting gikk veldig fint. Selvsagt er det basert på at jeg ikke vet veien, og jeg vet ikke målet, men jeg vet noe om hvordan jeg vil komme dit. “Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but you can make the whole trip that way.“ Disse kloke ordene ble en gang ytret av E. L. Doctorow, som jeg desverre vet alt for lite om. Det eneste jeg vet er at han har gitt ut noe på Random House, det samme forlaget som Dan Brown har gitt ut sine bøker på.

Men det er slik. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving, men slik kan man komme helt fram. Jeg vet ikke hvor jeg skal, og jeg lærer veien å kjenne mens jeg kjører. Men plutselig tar veien en helt annen retning enn den jeg hadde tenkt. Plutselig står man fast, og hva gjør man da?

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Tidligere har jeg bare lagt fra meg det jeg har skrevet på, og så gått videre her i livet. Jeg har lest endel av det jeg har skrevet tidligere, og det er skumle saker. Ikke krim-skummelt, men skummelt ærlig. Om enkelte av de tingene noen gang blir lest av andre enn meg selv, vet jeg ikke hva jeg gjør. Men uansett, med historien jeg har begynt på i kveld har jeg ikke tenkt å gi meg så lett. Jeg skal prøve å fortsette, for jeg liker den retningen det jeg har skrevet har tatt. Selv om det er innen en sjanger jeg ikke kjenner, innen et område av samfunnet jeg ikke kjenner - faen, det er faktisk ikke så mye av det jeg skriver om jeg faktisk kjenner! Men uansett, jeg har tenkt å prøve å fortsette! Denne gangen er jeg i gang med noe jeg tror jeg kan tørre å la andre lese, og det er jo en bra begynnelse på fortsettelsen, samme hvor vanskelig den er.

Og bare så det er sagt, grunnen til at dette er første gangen jeg føler at jeg kan tørre å la andre lese det jeg har skrevet, er ikke at jeg tror det jeg har skrevet før er så utrolig dårlig. Jeg har jo faktisk en ganske god selvtillit. Men ting jeg har skrevet tidligere har inneholdt ting som jeg ikke vil at verden skal vite... Faen, hvis jeg har blitt en anerkjent forfatter den dagen jeg dør, har dere noe å glede dere til! Eller grue dere til... Det kommer litt an på hvor mye dere faktisk bryr dere...

Loose rambling

Å skrive
Er god terapi
Man får ut
Det som presser
Og man føler seg
Bedre
Ikke mye
Men litt bedre
Når man ser det
Man har skrevet
Og når man om noen år
Leser de samme ordene
Husker man godt
Akkurat hvordan det var
Den dagen man skrev
Hva man følte
Hva man tenkte
Og man ser samtidig
At man har forandret seg
Siden den gang
Beveget seg framover?
Beveget seg bakover?
Eller bare sidelengs?
Man er akkurat den samme
Som den gang da
Men forandret
I en eller annen retning
På en eller annen måte
Det er litt som å møte seg selv
I døra
Se seg selv i speilet
Et gammelt bilde av seg selv
Fargene har falmet
Men bildet er likevel
Sylskarpt

---

Skjønner?

Stående ovasjoner

Okay, dette er ikke helt meg, men jeg legger det ut likevel. Jeg føler vanligvis ikke at jeg må forklare hvorfor jeg har skrevet som jeg har gjort, rettferdiggjøring er ikke helt min stil. Men denne gangen føler jeg faktisk at det er på sin plass å forklare litt. Ikke rettferdiggjøre, bare fortelle om tanken bak.

Jeg satt og så TV en kveld, og plutselig begynte jeg å tenke på uttrykket «stående ovasjoner». Jeg vet ikke helt hvorfor, men sansynligvis ble det brukt i en eller annen film eller serie jeg så på. Men jeg ble uansett sittende og tenke på uttrykket, og etter hvert var det mange tanker som formet seg i hodet mitt. Livet, samfunnet, etcetera, etcetera. Til slutt ble det veldig mange tanker, og når det er veldig mange tanker i hodet mitt må jeg av og til rydde plass for å kunne tenke nye tanker. Så her er da resultatet; «Stående ovasjoner».

---===---

Stående ovasjoner
Stående ovasjoner
Er det målet?
Burde det ikke vært
Et rent resultat?
Hvorfor er annerkjennelse
Så veldig viktig?
Er det ikke nok
At man gjør noe man liker?

Hvilken verden lever vi
Egentlig i?
Et evig statusjag
Uten annet mål
Enn penger og annerkjennelse
Og stående ovasjoner
Man glemmer hvorfor
Man gjør det man gjør

Hvorfor kan vi ikke
Finne tilbake til alt
Som er rent
Og opprinnelig?
Det rene og pene
Vi alle burde søke
Men som har kommet bort
I jakten på
Stående ovasjoner
Og status og penger
Og annerkjennelse

---

Jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig gøy når noen liker det jeg gjør. Selv er jeg en stor tilhenger av stående ovasjoner, skryt og bekreftelse. Men det er for meg en stor bonus, det er ikke et mål - noe jeg håper jeg klarte å formidle i denne teksten.

Forresten, er det ikke merkelig hvordan jeg har en tendens til å la første linje bli tittelen?

Diverse frustrasjon...

Her kommer tre dikt, og man trenger vel ikke å være shrink for å fortså at det ligger endel frustrasjon bak disse... Men jeg skal prøve så godt jeg kan for å unngå samme ekkelhet, personlighet, følsomhet, pinlighet, blottlegging etc etc til neste gang jeg legger ut noe.

---

Små ting
Små ting
Betyr ikke så mye
I det store bildet
Men en pluss en
Blir likevel to
Og legger man sammen
Alle de små tallene
Får man ett stort
Og alle de små tingene
Blir ikke til én stor
Men tilsammen
Blir alle de små tingene
Som egentlig ikke betyr noe
Så alt for store
Og alt for viktige

---

Herregud!
Herregud!
Et passende utrykk
For å beskrive hvor jeg befinner meg
Samme hvor blasfemisk det er
Finner jeg ingen bedre måte å si det på
Herregud!

---

Søken etter feil ting
Hvorfor leter jeg etter det
Negative
Når jeg burde sett etter det
Positive?

Hvorfor er det så enkelt å finne
Negative sider
Og så vanskelig å finne de
Positive sidene?

Ting som irriterer
Uviktige ting
Små ting
Som blir store
Og tilsynelatende
Veldig viktige

De tingene jeg finner
Er de tingene jeg ikke har lyst
Til å finne
Som jeg ikke leter etter
Men som underbevisstheten min
Finner uten min godkjennelse

De tingene jeg finner
Er de jeg ikke vil finne
Men samme hva jeg gjør
Ligger de der
Og venter på meg
Og gliser stygt
Og flirer av meg
Når jeg finner dem

Lenge siden sist...

Begynner å bli en stund siden sist jeg la ut noe her nå. Satt akkurat og så gjennom skriblerimappa mi for å se om jeg hadde noe som kunne legges ut, men ingenting passer seg. Har blitt skrevet lite siden høsten 2006, og det er kanskje et godt tegn - med tanke på at jeg skriver mest når jeg har det kjipt. Hvorfor er det så vanskelig å uttrykke de gode følelsene? Hvorfor er det bare de vonde som gjør at jeg finner frem penn og papir? Eller datamaskinen, det er jo sjelden jeg bruker penn og papir... Men uansett, er det ikke like viktig å få fram de gode følelsene som de vonde? Er det virkelig slik at hjernen min ikke har lyst til å si noe når jeg har det bra?

Leste gjennom noe av det jeg har skrevet tidligere. Jeg er ikke mye til diktskriver, jeg skriver for det meste starten på historier. Jeg er ingen stor historieforteller, og kommer neppe til å fullføre en historie med det første. I alle fall ingen av de historiene jeg har begynt på så langt. Det er mørke saker, og akkurat nå har jeg det alt for bra til å kunne gå inn i en slik verden igjen, fylt av slike tanker, slike følelser. Det jeg har skrevet er delvis selvbiografisk, delvis fiksjon. En forvrengt og mørk virkelighet, som ikke var så langt unna min egen virkelighet på den tiden. Og for å være helt ærlig, så ligger det ganske mye selvinnsikt i disse skribleriene, og jeg blir litt satt ut når jeg leser dem nå, et par år senere. Er det ting jeg virkelig har tenkt og følt, eller er det forfatterspiren i meg som fikk frie tøyler? På en eller annen mystisk måte klarer jeg ikke alltid å skille mellom min egen virkelighet og min egen fiksjon.

Men så er det jo strengt tatt ikke min egen fiksjon heller da. Eller min egen virkelighet. Fede per nå og Fede per da er ikke den samme personen. På mange måter er han det, men på så veldig mange andre er han en helt annen. Noe har endret seg til det bedre, noe til det verre. Og noe er det samme, men jeg tror Da-Fede ville blitt misunnelig om han hadde møtt Nå-Fede. Nå-Fede har det nemlig veldig bra! Selv om også Nå-Fede har sine problemer og tunge perioder, slipper han unna mange av demonene Da-Fede måtte slite med. Da-Fede kommer på besøk av og til, men Nå-Fede er flink til å servere ham kaffe, være snill og grei, og så vinke adjø når han går igjen - uten å la seg påvirke utover den lille stunden han er innom.

Faen, dette ble sært! Men det var godt å skrive litt igjen. Kanskje jeg fortsetter med dette?