Den vanskelige fortsettelsen

Hvis noen har lest noe av det jeg har skrevet tidligere, har de sikkert forstått at jeg er veldig glad i å skrive. Men det er sikkert ikke så mange som har fått med seg at jeg ikke er så glad i å skrive dikt, men liker bedre å skrive lengre historier? Vel, så har jeg heller ikke lagt ut noen lengre historier her. Faktisk har jeg aldri skrevet en lengre historie.

Hvor mange ganger jeg har startet å skrive en historie, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har mange utkast basert på den samme ideen liggende på dataen min. Mange utkast som starter veldig bra, men som aldri blir fullførte. Og endel som starter dårlig, og som i hvert fall ikke blir fullførte.

For det første er jeg en dårlig historieforteller. Jeg mener, jeg kan skrive kåserier, essays, fagsaker og diverse, men å fortelle en historie? Finne på ting? Der kommer jeg dessverre til kort. Enda. Jeg elsker å sette meg ned med dataen, ha en idé i hodet, og ikke ha peiling på hvor den ideen kommer til å ta meg. Jeg lar bokstavene fly, bli til ord, og de blir til starten på en historie. I dag har jeg satt ny personlig verdensrekord.

Jeg har skrevet over to og en halv side på en historie. Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde en idé om hvor jeg ville, og ting gikk veldig fint. Selvsagt er det basert på at jeg ikke vet veien, og jeg vet ikke målet, men jeg vet noe om hvordan jeg vil komme dit. “Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but you can make the whole trip that way.“ Disse kloke ordene ble en gang ytret av E. L. Doctorow, som jeg desverre vet alt for lite om. Det eneste jeg vet er at han har gitt ut noe på Random House, det samme forlaget som Dan Brown har gitt ut sine bøker på.

Men det er slik. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving, men slik kan man komme helt fram. Jeg vet ikke hvor jeg skal, og jeg lærer veien å kjenne mens jeg kjører. Men plutselig tar veien en helt annen retning enn den jeg hadde tenkt. Plutselig står man fast, og hva gjør man da?

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Tidligere har jeg bare lagt fra meg det jeg har skrevet på, og så gått videre her i livet. Jeg har lest endel av det jeg har skrevet tidligere, og det er skumle saker. Ikke krim-skummelt, men skummelt ærlig. Om enkelte av de tingene noen gang blir lest av andre enn meg selv, vet jeg ikke hva jeg gjør. Men uansett, med historien jeg har begynt på i kveld har jeg ikke tenkt å gi meg så lett. Jeg skal prøve å fortsette, for jeg liker den retningen det jeg har skrevet har tatt. Selv om det er innen en sjanger jeg ikke kjenner, innen et område av samfunnet jeg ikke kjenner - faen, det er faktisk ikke så mye av det jeg skriver om jeg faktisk kjenner! Men uansett, jeg har tenkt å prøve å fortsette! Denne gangen er jeg i gang med noe jeg tror jeg kan tørre å la andre lese, og det er jo en bra begynnelse på fortsettelsen, samme hvor vanskelig den er.

Og bare så det er sagt, grunnen til at dette er første gangen jeg føler at jeg kan tørre å la andre lese det jeg har skrevet, er ikke at jeg tror det jeg har skrevet før er så utrolig dårlig. Jeg har jo faktisk en ganske god selvtillit. Men ting jeg har skrevet tidligere har inneholdt ting som jeg ikke vil at verden skal vite... Faen, hvis jeg har blitt en anerkjent forfatter den dagen jeg dør, har dere noe å glede dere til! Eller grue dere til... Det kommer litt an på hvor mye dere faktisk bryr dere...