Stående ovasjoner

Okay, dette er ikke helt meg, men jeg legger det ut likevel. Jeg føler vanligvis ikke at jeg må forklare hvorfor jeg har skrevet som jeg har gjort, rettferdiggjøring er ikke helt min stil. Men denne gangen føler jeg faktisk at det er på sin plass å forklare litt. Ikke rettferdiggjøre, bare fortelle om tanken bak.

Jeg satt og så TV en kveld, og plutselig begynte jeg å tenke på uttrykket «stående ovasjoner». Jeg vet ikke helt hvorfor, men sansynligvis ble det brukt i en eller annen film eller serie jeg så på. Men jeg ble uansett sittende og tenke på uttrykket, og etter hvert var det mange tanker som formet seg i hodet mitt. Livet, samfunnet, etcetera, etcetera. Til slutt ble det veldig mange tanker, og når det er veldig mange tanker i hodet mitt må jeg av og til rydde plass for å kunne tenke nye tanker. Så her er da resultatet; «Stående ovasjoner».

---===---

Stående ovasjoner
Stående ovasjoner
Er det målet?
Burde det ikke vært
Et rent resultat?
Hvorfor er annerkjennelse
Så veldig viktig?
Er det ikke nok
At man gjør noe man liker?

Hvilken verden lever vi
Egentlig i?
Et evig statusjag
Uten annet mål
Enn penger og annerkjennelse
Og stående ovasjoner
Man glemmer hvorfor
Man gjør det man gjør

Hvorfor kan vi ikke
Finne tilbake til alt
Som er rent
Og opprinnelig?
Det rene og pene
Vi alle burde søke
Men som har kommet bort
I jakten på
Stående ovasjoner
Og status og penger
Og annerkjennelse

---

Jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig gøy når noen liker det jeg gjør. Selv er jeg en stor tilhenger av stående ovasjoner, skryt og bekreftelse. Men det er for meg en stor bonus, det er ikke et mål - noe jeg håper jeg klarte å formidle i denne teksten.

Forresten, er det ikke merkelig hvordan jeg har en tendens til å la første linje bli tittelen?