Kanskje

Jeg så sola gå ned i kveld
Gjemte seg bak fjellene
Tok fra meg sine varmende stråler
Det strålene som holder meg i gang

Nå ser jeg bare tåka
Kald og altomfattende
Vet at langt der oppe er det fullmåne
Men månen kan ikke hjelpe meg i natt

Jeg fryser fælt
Er sliten, trøtt og kald
Mest lyst til å bare gi meg over
Lukke øynene og la natta ta meg

Kan ikke gi opp nå
Samme hvor fristende
Jeg har kommet langt
Men har enda lenger igjen å gå

Det er ikke likt meg
Ensom, kald og trist
Må bare fortsette i den sorte natta
Kanskje kommer sola tilbake i morgen

---===<=/=|=\=>===---

I begynnelsen var dette et mørkt, mørkt dikt. Men da jeg skulle overføre det fra papir til data, skjedde det noe med det. Noen linjer ble endret, og plutselig ble litt av håpløsheten byttet ut med håp. Humøret svinger mye for tida, og da gjør skribleriene også det...