Lenge siden sist...

Begynner å bli en stund siden sist jeg la ut noe her nå. Satt akkurat og så gjennom skriblerimappa mi for å se om jeg hadde noe som kunne legges ut, men ingenting passer seg. Har blitt skrevet lite siden høsten 2006, og det er kanskje et godt tegn - med tanke på at jeg skriver mest når jeg har det kjipt. Hvorfor er det så vanskelig å uttrykke de gode følelsene? Hvorfor er det bare de vonde som gjør at jeg finner frem penn og papir? Eller datamaskinen, det er jo sjelden jeg bruker penn og papir... Men uansett, er det ikke like viktig å få fram de gode følelsene som de vonde? Er det virkelig slik at hjernen min ikke har lyst til å si noe når jeg har det bra?

Leste gjennom noe av det jeg har skrevet tidligere. Jeg er ikke mye til diktskriver, jeg skriver for det meste starten på historier. Jeg er ingen stor historieforteller, og kommer neppe til å fullføre en historie med det første. I alle fall ingen av de historiene jeg har begynt på så langt. Det er mørke saker, og akkurat nå har jeg det alt for bra til å kunne gå inn i en slik verden igjen, fylt av slike tanker, slike følelser. Det jeg har skrevet er delvis selvbiografisk, delvis fiksjon. En forvrengt og mørk virkelighet, som ikke var så langt unna min egen virkelighet på den tiden. Og for å være helt ærlig, så ligger det ganske mye selvinnsikt i disse skribleriene, og jeg blir litt satt ut når jeg leser dem nå, et par år senere. Er det ting jeg virkelig har tenkt og følt, eller er det forfatterspiren i meg som fikk frie tøyler? På en eller annen mystisk måte klarer jeg ikke alltid å skille mellom min egen virkelighet og min egen fiksjon.

Men så er det jo strengt tatt ikke min egen fiksjon heller da. Eller min egen virkelighet. Fede per nå og Fede per da er ikke den samme personen. På mange måter er han det, men på så veldig mange andre er han en helt annen. Noe har endret seg til det bedre, noe til det verre. Og noe er det samme, men jeg tror Da-Fede ville blitt misunnelig om han hadde møtt Nå-Fede. Nå-Fede har det nemlig veldig bra! Selv om også Nå-Fede har sine problemer og tunge perioder, slipper han unna mange av demonene Da-Fede måtte slite med. Da-Fede kommer på besøk av og til, men Nå-Fede er flink til å servere ham kaffe, være snill og grei, og så vinke adjø når han går igjen - uten å la seg påvirke utover den lille stunden han er innom.

Faen, dette ble sært! Men det var godt å skrive litt igjen. Kanskje jeg fortsetter med dette?