Dagens sitat

«What is the opposite of two? A lonely me, a lonely you.»
- Richard Wilbur

Klarte ikke å ikke legge ut dette sitatet...

Den eneste

Jeg ser ut av vinduet
Ingen biler på veien
Utenfor kvitrer fuglene
Alle andre sover
Men ikke jeg
Får ikke sove i natt
Ikke i natt heller
Bare tenker på henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Tenker på alt
Vi kunne ha gjort
Alt jeg skulle ha sagt
Bare hun var min
Men hun er ikke det
Bare tenker på henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Snart kommer dagen
Og henter meg inn
Tilbake til virkeligheten
Først må jeg sove
Men hvordan kan jeg
Når hjernen er opptatt
Ikke vil slappe av
Bare tenker på henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Den eneste grunnen
Til at hjernen kanskje
Kan la meg sove
Er hvis jeg lover den
At hjertet tar over
Så fort jeg sovner
Slik at jeg
Bare drømmer om henne
Jeg ikke kan få
Den eneste jeg vil ha

Slippe unna

I en umulig situasjon
Klamrer du deg fast
Til natta kommer
Så du kan slippe unna

Du vil ikke tenke på dagen
Som kommer i morgen
Du vil bare sove
Koble ut hjernen, slappe av

Gli inn i drømmenes verden
Hvor tingene er
Som de skulle ha vært
Vil ikke våkne

Når du omsider våkner
Klamrer du deg fast
Til natta kommer igjen
Så du kan slippe unna

---===<=/=|=\=>===---

Dette diktet er inspirert av et sitat fra Ernest Hemingway's «For Whom the Bell Tolls»:

«In an impossible situation you hang on until night to get away.»

Det er forresten fra en av passasjene som gjør at jeg mener boka kunne ha vært mye bedre. Hør på dette, smør på flesk eller?

«In an impossible situation you hang on until night to get away. You try to last out until night to get back in. You are all right, maybe, if you can stick it out until dark and then get back in.»

Gatelangs

Det er midt på natta
Jeg er ikke trøtt
Vandrer gatelangs
I en by som er stengt
Leter etter en mening
I en verden som sover
Alle andre skal snart på jobb
Men ikke jeg
Jeg er opptatt i natt
Leter etter en mening
Prøver å forstå
Vandrer gatelangs
Men kommer ikke av flekken

Hjemme venter livet
Men jeg skjønner ikke
Hvordan jeg skal leve
Et liv uten mening
Et liv jeg ikke forstår

Selv om jeg vet godt
Det er ikke her jeg finner den
Fortsetter jeg å lete
Uten å forstå
For det kan jo hende
Du også er ute og leter

Og kanskje finner vi hverandre
Kanskje kan du forklare for meg
Alt det jeg lurer på
Og jeg vet at du
Kan gi livet mitt mening
Men det er opp til deg

Pennens makt

Det hender seg jeg ikke vet
Hva det er jeg skal skrive
Jeg vet akkurat hva jeg vil si
Men ikke hvordan jeg skal si det

Da er det godt å ha ei bok
Med mange blanke sider
Som med sine tomme linjer
Bare legger der og venter på pennen min

Andre dager vet jeg hvordan
Jeg skal si alt i hele verden
Men jeg har da ingen anelse
Om hva det er jeg egentlig vil si

Da er det godt å ha ei blokk
Med mange kruseduller i
Nedskrevne tanker fra de dagene
Jeg visste hva men ikke hvordan

Hadde jeg ikke hatt blokka mi
Hadde boka vært nokså tom
Og hadde boka vært tom
Hadde hodet vært fullt

Og jeg riv ruskende gal

Heldigvis

I natt fikk jeg se
Noe jeg aldri før har sett
I et lite øyeblikk
Midt på natta
Så jeg henne
Langt der inne i deg
Klart som i dagslys
Sto hun der rett foran meg
Den lille piken
Du bærer inni deg

Ung og uskyldig
Så sårbar og ubeskyttet
Alene i en grusom verden
Så hun på meg
Tårer i øynene
Så rene og klare
Men fulle av redsel
Det eneste jeg ville
Var å strekke ut en hand
Tørke hennes tårer
Legge armene rundt henne
Gi henne en trøstende klem
Beskytte henne
Og si at alt blir bra

Men den jobben
Er ikke min å gjøre
Den må du gjøre selv
For heldigvis
Er den lille piken
På innsiden av deg
En av de sterkeste kvinner
Jeg noen gang har møtt

Og heldigvis
Er det du
Som tørker tårene når hun gråter
Trøster når hun blir såret
Beskytter når hun blir redd
Skjermer henne fra verden
Og hvem bedre enn deg

På utsiden av den lille piken
Er du
Heldigvis

I morgen

Smil, lille pike
Hvorfor så trist?
Selv om sola
Har gått ned i kveld
Står den opp igjen
I morgen

Sov nå, lille pike
Natta er over oss
Ute skinner månen
Og minner oss om
At i morgen er en ny dag
Med nye muligheter

Våkne, lille pike
Igjen skinner sola
Ikke en sky på himmelen
Den nye dagen er her
Nå er det opp til deg
Å bruke den

Til slutt

Om du tror
Jeg har tenkt
Å gi opp

Da skal du vite
At du virkelig
Tar feil

Jeg vet ikke
Om det er
Noe poeng

Men jeg har
Både håp
Og tålmodighet

Og et tro på livet
Som sier
At

Alt blir
Bra
Til slutt

Tårene tar over

Det er ikke så ofte
Jeg gråter
Men jeg er bare en mann
Ikke mer enn et menneske
Og enkelte ganger
Tar tårene over

Det gjorde de i dag
Jeg gråter
Over ting jeg ikke kan kontrollere
Over forspilte muligheter
Og i dag har virkelig
Tårene tatt over

Så ble det en slik dag
Jeg gråter
Alt for mange følelser
Og alt for mange ord
Ingenting å gjøre
Tårene tar over

Du traff meg da vernet var nede
Jeg gråter
At så fine ord
Kan gjøre så vondt
Jeg legger ned pennen
Lar tårene ta over

Ja visst!

På fredag skreiv eg nokre ord
Nett der, nett då
Var dei svært viktige for meg
Det var essensielt at eg hugsa dei
Så eg skreiv dei i den vesle boka mi
For seinare å kunne bruke dei i den store

Men i dag har dei inga meining
Nett dei orda
Eg skreiv ned for å hugse ideen
Men det hadde eg ikkje trunge
For ei av dei eg skreiv orda om
Har no gjort dei same orda verdilause

Eigentleg burde eg ikkje skrive no
Ikkje nett no
Men same kor mykje eg prøver
Kan eg ikkje la det vere usagt
Eit vreide byggjer seg opp inni meg
Er det mogleg å vere så utakknemleg?

”Eg håpar ho behandlar deg som du fortener”
Ja visst!
Da kan eg i det minste stryke dei frå boka mi.

Vårens blomster

Jeg tenkte på deg
På vei hjem i dag
Rett ved veien
Sto vårens vakreste blomster
Skinte mot meg i all sin prakt
Gule som sola selv
Gledet meg med sine stråler
Og jeg tenkte at du
Hadde blitt veldig glad
Om du hadde fått en bukett
Men da jeg bøyde meg ned
Kom jeg på det
Du er jo ikke der lenger
Det er lenge siden nå
Hvorfor tenker jeg fortsatt
De samme tankene?
Tanker jeg aldri tenkte før
Mens jeg fortsatt hadde sjansen
Jeg vet jo så godt
At det ikke er noen vits
Men jeg klarer ikke å la være
Rett som det er
Tenker jeg på deg
Hva vi sammen kunne gjort
Men til ingen nytte
Du er jo ikke der lenger
Det er lenge siden nå

Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Det går over
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer alt
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Jeg ikke klarer mer
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer styrken
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Alt skal ordne seg
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer motløsheten
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Jeg er helt alene
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer livsgleden
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Det ikke er noen vits
Men så
Tenker jeg
På deg
Så kommer håpet
Tilbake

Noen ganger
Tror jeg at
Jeg bør gi opp
Men så
Tenker jeg
På deg

Stillhet

Av og til
Tolkes stillheten bedre
Enn alle ordene
Som kommer ut
Uten mening

Av og til
Er det bedre
Å holde kjeft
Og da forstår du bedre
Hva jeg tenker og føler
Enn om jeg hadde sagt noe

Av og til
Er det best
Å legge ned penna
Og likevel er jeg sikker
På at du forstår
Akkurat hva jeg mener

Veivalg

Opp og ned
Slik går livet
En opptur
En nedtur
Vet aldri hva som venter
Rundt neste sving
Etter neste kryss
Slik er det bare
Livet er fullt
Av svinger og kryss
Ett veivalg fører til
En opptur
Et annet
Til en nedtur
Et tredje
Til begge deler
Man ser skiltene
Men er aldri
Helt sikker
Går det opp
Eller ned
Eller begge deler
Samtidig?

---===<=/=|=\=>===---

Dette er inspirert av Labelmica's «Choices».

Kanskje

Jeg så sola gå ned i kveld
Gjemte seg bak fjellene
Tok fra meg sine varmende stråler
Det strålene som holder meg i gang

Nå ser jeg bare tåka
Kald og altomfattende
Vet at langt der oppe er det fullmåne
Men månen kan ikke hjelpe meg i natt

Jeg fryser fælt
Er sliten, trøtt og kald
Mest lyst til å bare gi meg over
Lukke øynene og la natta ta meg

Kan ikke gi opp nå
Samme hvor fristende
Jeg har kommet langt
Men har enda lenger igjen å gå

Det er ikke likt meg
Ensom, kald og trist
Må bare fortsette i den sorte natta
Kanskje kommer sola tilbake i morgen

---===<=/=|=\=>===---

I begynnelsen var dette et mørkt, mørkt dikt. Men da jeg skulle overføre det fra papir til data, skjedde det noe med det. Noen linjer ble endret, og plutselig ble litt av håpløsheten byttet ut med håp. Humøret svinger mye for tida, og da gjør skribleriene også det...

Så enkelt

:-)
Kan det sies klarere?
Den perfekte poesi
Sier så mye
Med tre tegn
Ingen bokstaver
Ikke et ord

Trenger man mer?
Et smil
Uttrykker så mye
Tro, håp og glede
Kjærlighet
Viktigst av alt
:-)

Se, sola skinner

Følelser
Så intense
Sterke og virkelige
De gleder
Og bedrøver
De er gode
Og vonde
De gjør meg lykkelig
De gjør meg trist
De samme følelsene
Har så forskjellige effekter
Varierer mellom én og null
Men det er alltid
De samme følelsene
Og uansett hvor langt ned
De drar meg
Ville jeg aldri vært dem foruten
For mellom dalene
Ligger toppene
Og høyt der oppe
Langt over dalenes mørke skyer
Skinner alltid sola
Med ditt herlige smil
Og dine vakre øyne
Og den utrolige gleden
Du gir til meg

---===<=/=|=\=>===---

Det er bare en ting å si: takk!

Utan din kjærleik er eg ingenting

Først av alt, eg har byrja å skrive på nynorsk. Eg veit ikkje heilt kvifor, men eg synast alt let så mykje betre på nynorsk. Så derfor har eg bestemt meg for å skrive meir nynorsk no. Kanskje er eg påverka av at eg no bur på vestlandet, kor omtrent alt skjer på nynorsk, men det er nok ein eldre fascinasjon som ligg bak også. Eg har alltid likt Are Kalvø, og han gjer nokre fantastiske kåseri på nynorsk. Og kanskje er det ein draum å ein dag kunne skrive like godt som Kalvø, kven veit? Men no er det ikkje sånn at eg berre kjem til å skrive på nynorsk framover, eg ser for meg at det vert ei fin blanding – sånn berre for å ha litt variasjon i kvardagen.

Men det var ikkje det eg skulle skrive om no. No har eg nemleg gjort noko eg har tenkt på nokre dagar; eg har omsett ein songtekst frå spansk til nynorsk. Og det er ikkje ein tilfeldig tekst eg har valt, men ein song som traff meg ein dag eg var ute og gjekk ein tur. Songen er skreve og framført av Juanes, ein colombiansk singer-songwriter. Den heiter «Nada Valgo Sin Tu Amor», og er henta frå albumet «Mi Sangre». I 2005 vart songen kåra til «Best Rock Song» under «Latin Grammy Awards». På norsk vert vel tittelen noko sånt som «Eg er ikkje verdt noko utan din kjærleik». Eg har gjort nokre endringar i ordlydar og meiningar, og tilpassa den litt til meg. Uansett, dette er ein vakker song, og viss dykk er interesserte i den ordentlege teksten (på spansk med engelsk omsetjing), kan dykk sjå på lyricsdownload.com. Eg anbefalar også at dykk høyrer på songen, som i seg sjølv er nydeleg. Den ligg sjølvsagt ute på YouTube:



Vel, her er min versjon:

Utan din kjærleik er eg ingenting
Etter kvart som åra går og vi vert gamle
Byrjar vi forstå
At skadane veg mykje meir
Enn alle åra samla
Derfor vil eg leve resten av mine år
Saman med deg, min evige kjærleik
Saman med familien
Saman med mine venner og min penn

For eg er ikkje verdt noko
For eg har ingenting
Om eg ikkje har det beste
Og det er din kjærleik
Og ditt nærvær
I mitt hjarte

Og det er betre å vere eit år forsinka
Enn å vere eit århundre utan deg
Og det beste er
Når hjartet er godt og fullt
Derfor ynskjer eg at din kjærleik
Alltid skal vere sterk i mitt sinn
Enten vi er langt unna
Eller om vi nærmar oss slutten

For eg er ikkje verdt noko
For eg har ingenting
Om eg ikkje har det beste
Og det er din kjærleik
Og ditt nærvær
I mitt hjarte

Eg er så svak når eg er utan deg
Og eg vert sterk når du er her hos meg
Utan deg veit eg ikkje kva det vil seie å leva
Livet mitt er ein tunnel utan ditt ljos
Eg vil vere meir med deg
Ta tilbake all den tida vi har mista
Overvinne all angst
Og berre vere med deg for evig tid

For eg er ikkje verdt noko
For eg har ingenting
Om eg ikkje har det beste
Og det er din kjærleik
Og ditt nærvær
I mitt hjarte

Skade

For et par dager siden kom jeg over det jeg tror er den eneste teksten jeg faktisk har kommet helt igjennom. Teksten heter "Skade", og ble skrevet 8. desember 2006. Det var cirka fire måneder etter at eksen min hadde flyttet ut, og er vel ganske påvirket av akkurat det. Det er ikke en sann historie, men løst basert på egne og venners erfaringer, ispedd en god dose fri fantasi. Og inspirasjon fra Johnny Cash og hans sang "Hurt". Om jeg ikke husker helt feil, satt jeg for meg selv i ei ganske tom leilighet i Trondheim og hørte på Cash. Da "Hurt" kom, kom også inspirasjonen

I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real

Okay, nok løst prat. Resten er historie, og her er historien - min egen lille "Skade", i sin originale, ubehandlede versjon (Det eneste jeg har gjort med den siden den dagen, er å rette noen få skrivefeil).

---===<=/=|=\=>===---

Skade

Jeg skadet meg selv i dag – bare for å sjekke om jeg fortsatt var i stand til å føle.

Den siste tida har vært tøff. Helt jævlig, faktisk. Det startet i forrige måned, da forholdet til det som nå er eksen min gikk til helvete. Forholdet hadde skrantet en god stund, men det hadde humpet og gått. På sin egne sære måte hadde forholdet overlevd dag etter dag, helt til den dagen det hele startet. Det var en hvilken som helst søndag, ikke noe spesielt med den. Det var i alle fall det jeg trodde da jeg sto opp på og møtte den regnvåte høstmorgenen. Jeg hadde ikke festet kvelden før, så jeg sto opp i rett tid. Samboeren ble liggende litt lenger, mens jeg satte på kaffetrakteren og dekket bordet. Da kaffen var ferdig og frokosten sto klar var også hun stått opp. Hun hadde våknet av at jeg romsterte på kjøkkenet, som jo er vegg i vegg med soverommet hvor vi har tilbrakt så mange netter.

Frokosten gikk som vanlig. Regnet banket på vinduet, vinden røsket i bygget. En skikkelig ruskedag – en hvilken som helst søndag i det regnvåte, høstfylte Trondheim. På gaten utenfor lå løvet allerede på bakken. Eller, det meste av løvet fløy omkring i vinden, men uansett var greinene på trærne helt bare. Høsten hadde kommet over byen på bare et par uker - brått var sommeren over, og det traurige høstværet hadde utslettet sommerens gleder på så alt for kort tid. Det var mens jeg satt der og nippet i kaffekoppen at bomben smalt.

– Der er slutt nå.
– Hva er det som er slutt? spurte jeg. Sommeren?
Jeg flyttet blikket fra vinduet og bort på henne. Jeg skjønte plutselig hva det var hun mente. Det var oss det var slutt på. Fem års kjærlighet hadde tatt slutt. Tre og et halvt års samliv var plutselig over, enda fortere enn sommeren. Høsten brukte et par uker på å utrydde sommeren, mens hun brukte to sekunder på å utslette oss.

De påfølgende dagene husker jeg lite av. Det som skjedde er bare ei grå tåke. Hun fant seg ei leilighet og flyttet ut med lysets hastighet. Leiligheta som hadde vært vår var plutselig så tom og øde. De hvite veggene som en gang hadde vært tidsriktige og rett og slett stilige, ble plutselig så kalde som istapper. Kaldt som is ble også hjertet hennes i forhold til meg. Det kostet henne visst lite å flytte ut. Så vidt jeg husker gråt hun et par tårer, men det kan godt være at jeg har drømt det. Når man sover og lar hjernen leke i drømmenes verden er tilværelsen ofte så mye bedre enn den harde virkeligheten man møter når man er våken.

Det gikk et par uker før jeg hørte noe fra henne igjen. Det var en ren tilfeldighet at jeg nesten gikk på henne en dag jeg var på Ikea. Av og til mistenker jeg at de som kontrollerer skjebnen har en helt forskrudd sans for humor. To uker hadde det tatt før jeg var i stand til å dra til Ikea for å kjøpe meg kopper og kar. To uker hadde jeg levd på ferdigpizza, som jeg hadde delt med en tollkniv og spist fra pappeska. To uker hadde gått, og jeg var bare så vidt mann nok til å kjøpe ting jeg strengt tatt var nødt til å ha for å ikke stryke med av feilernæring. Så hva faen skulle skjebnejævlene mene med å la meg møte henne der, på den beste dagen jeg hadde hatt på to uker, den dagen jeg endelig hadde klart å samle meg nok til å dra til Ikea, den dagen som ble verre enn søndagen bomben hadde falt. Der, midt blant glass og asjetter på Ikea, møtte jeg henne – sammen med en annen. Hand i hand.

Selvsagt var det ingen hvem som helst annen. Det var en av mine beste kamerater, en av dem som faktisk hadde tatt kontakt med meg de siste par ukene. Jeg hadde ikke hørt noe fra ham på ei ukes tid, men hadde tenkt at han hadde sikkert sine egne ting å slite med, så jeg hadde ikke tenkt særlig mer over det. Visst faen hadde han egne ting å plages med ja. Mye til kompis!

Hva som skjedde da de oppdaget meg og i de neste par dagene vet jeg ikke. Igjen kom tåka og la seg. Det eneste jeg vet er at hele Trondheim var dekket av tåke i de dagene. Maken til tjukk tåke hadde man ikke hatt i Trondheim by i manns minne. Kanskje er det like greit at tåka er de eneste minnene jeg sitter igjen med i bevisstheten. Jeg vet ikke, men det blir neppe billig den dagen jeg tar til vettet og går til en psykolog.

I dag er det søndag. Igjen banker regnet på vinduet, og vinden river atter i huset. I dag tidlig satt jeg enda en gang og glanet ut på uværet. I dag også sto jeg opp tidlig. Jeg var ikke ute i går kveld heller. Jeg har ikke smakt alkohol på over en måned nå, for jeg vet ikke hvordan kroppen og hjernen – og ikke minst hjertet – vil reagere på å bli sløvet ned av svakhetens fluidum.

De siste dagene husker jeg klart som krystall. På torsdag fikk jeg høre av en kompis at de skal flytte sammen. Hun og han. Tre og ei halv uke, så flytter de faen meg sammen. Jeg har ikke snakket med noen av dem siden den gangen på Ikea. Han som fortalte meg at han og hun skal flytte sammen hadde neppe en enkel jobb.
– Hvordan går det med deg?
– Takk, bare bra, smilte jeg.
Jeg klarte ikke å føle noe. Det hadde blitt for mye for meg. Følelsene mine var helt numne, følelsesspekteret var begrenset til ren og skjær likegyldighet. Jeg var ute av stand til å reagere.

I dag tidlig, da jeg satt og glanet ut av vinduet på høstens herjinger i gata utenfor, følte jeg fortsatt ingen verdens ting. Det hadde gått et par dager siden jeg fikk vite det, det hadde kvernet i hodet mitt stort sett hele tiden jeg hadde vært våken. Følelsen? Likegyldighet. Jeg hadde ikke engang følt sult de siste dagene. Eller trøtthet. Derfor bestemte jeg meg. Med faste skritt gikk jeg bort til kjøkkenbenken, åpnet den øverste skuffa og trakk fram den eneste kniven som lå der. Tollkniven. Pizzakutteren, brødkniven, smørkniven – den eneste kniven jeg hadde. Den eneste kniven jeg har.

Den gled lett gjennom huden min og inn i kjøttet under. Det tok et par sekunder, så satte smerten inn. En uutholdelig smerte. Men det var ikke i handa som hadde fått et dypt kjøttsår. Det var i hjertet smerten kom først. Sviktet av kjærligheten, sviktet av livet, sviktet av kompisen. Plutselig traff det meg alt som hadde vært borte. Alle følelsene kom på én gang. Jeg skrek av smerte, lo av glede, gråt av sorg.

Jeg skadet meg selv i dag – bare for å sjekke om jeg fortsatt var i stand til å føle.