Inspirasjon kommer fra de merkeligste steder. Står man fast med noe, kan det gjerne inspirere til å gjøre noe annet...
---===---===---
Hvorfor er det så enkelt å begynne
Men så vanskelig å fortsette?
Jeg har jo en idé
En plan
Jeg har et kart
Men jeg klarer bare ikke å følge det
Eller har jeg egentlig mer enn en idé?
Eller er det alt jeg har?
Har jeg en plan?
Et kart?
Annet enn ideen
Vet jeg hvor jeg skal?
Kanskje det er det som er grunnen
Til alle mine vanskeligheter
Rett og slett mangelen
På et kart
Og mangelen på en plan
Og mangelen på omtrent alt annet?
Er grunnen til at det er så vanskelig
Å klare å fortsette
Rett og slet det
At kartet
Er helt fullstendig hvitt?
Mangler farger og streker og alt?
Nå fikk jeg plutselig en plan
Om hva jeg skal gjøre
I morgen vet jeg
Hva jeg skal
Jeg skal sette meg ned
Med farger og blyanter og papir
Jeg skal tegne et kart
Bruke hodet litt mer
Enn bare å se på
Bare å skrive
Jeg skal lage et kart
For å faktisk være i stand til
Å fortsette
---===---===---
Åjada, jeg har faktisk tenkt form i dette diktet, derav merkelig skrifttype. Ser du?
onsdag, mars 12, 2008
Den vanskelige fortsettelsen
Hvis noen har lest noe av det jeg har skrevet tidligere, har de sikkert forstått at jeg er veldig glad i å skrive. Men det er sikkert ikke så mange som har fått med seg at jeg ikke er så glad i å skrive dikt, men liker bedre å skrive lengre historier? Vel, så har jeg heller ikke lagt ut noen lengre historier her. Faktisk har jeg aldri skrevet en lengre historie.
Hvor mange ganger jeg har startet å skrive en historie, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har mange utkast basert på den samme ideen liggende på dataen min. Mange utkast som starter veldig bra, men som aldri blir fullførte. Og endel som starter dårlig, og som i hvert fall ikke blir fullførte.
For det første er jeg en dårlig historieforteller. Jeg mener, jeg kan skrive kåserier, essays, fagsaker og diverse, men å fortelle en historie? Finne på ting? Der kommer jeg dessverre til kort. Enda. Jeg elsker å sette meg ned med dataen, ha en idé i hodet, og ikke ha peiling på hvor den ideen kommer til å ta meg. Jeg lar bokstavene fly, bli til ord, og de blir til starten på en historie. I dag har jeg satt ny personlig verdensrekord.
Jeg har skrevet over to og en halv side på en historie. Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde en idé om hvor jeg ville, og ting gikk veldig fint. Selvsagt er det basert på at jeg ikke vet veien, og jeg vet ikke målet, men jeg vet noe om hvordan jeg vil komme dit. “Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but you can make the whole trip that way.“ Disse kloke ordene ble en gang ytret av E. L. Doctorow, som jeg desverre vet alt for lite om. Det eneste jeg vet er at han har gitt ut noe på Random House, det samme forlaget som Dan Brown har gitt ut sine bøker på.
Men det er slik. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving, men slik kan man komme helt fram. Jeg vet ikke hvor jeg skal, og jeg lærer veien å kjenne mens jeg kjører. Men plutselig tar veien en helt annen retning enn den jeg hadde tenkt. Plutselig står man fast, og hva gjør man da?
For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Tidligere har jeg bare lagt fra meg det jeg har skrevet på, og så gått videre her i livet. Jeg har lest endel av det jeg har skrevet tidligere, og det er skumle saker. Ikke krim-skummelt, men skummelt ærlig. Om enkelte av de tingene noen gang blir lest av andre enn meg selv, vet jeg ikke hva jeg gjør. Men uansett, med historien jeg har begynt på i kveld har jeg ikke tenkt å gi meg så lett. Jeg skal prøve å fortsette, for jeg liker den retningen det jeg har skrevet har tatt. Selv om det er innen en sjanger jeg ikke kjenner, innen et område av samfunnet jeg ikke kjenner - faen, det er faktisk ikke så mye av det jeg skriver om jeg faktisk kjenner! Men uansett, jeg har tenkt å prøve å fortsette! Denne gangen er jeg i gang med noe jeg tror jeg kan tørre å la andre lese, og det er jo en bra begynnelse på fortsettelsen, samme hvor vanskelig den er.
Og bare så det er sagt, grunnen til at dette er første gangen jeg føler at jeg kan tørre å la andre lese det jeg har skrevet, er ikke at jeg tror det jeg har skrevet før er så utrolig dårlig. Jeg har jo faktisk en ganske god selvtillit. Men ting jeg har skrevet tidligere har inneholdt ting som jeg ikke vil at verden skal vite... Faen, hvis jeg har blitt en anerkjent forfatter den dagen jeg dør, har dere noe å glede dere til! Eller grue dere til... Det kommer litt an på hvor mye dere faktisk bryr dere...
Hvor mange ganger jeg har startet å skrive en historie, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har mange utkast basert på den samme ideen liggende på dataen min. Mange utkast som starter veldig bra, men som aldri blir fullførte. Og endel som starter dårlig, og som i hvert fall ikke blir fullførte.
For det første er jeg en dårlig historieforteller. Jeg mener, jeg kan skrive kåserier, essays, fagsaker og diverse, men å fortelle en historie? Finne på ting? Der kommer jeg dessverre til kort. Enda. Jeg elsker å sette meg ned med dataen, ha en idé i hodet, og ikke ha peiling på hvor den ideen kommer til å ta meg. Jeg lar bokstavene fly, bli til ord, og de blir til starten på en historie. I dag har jeg satt ny personlig verdensrekord.
Jeg har skrevet over to og en halv side på en historie. Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde en idé om hvor jeg ville, og ting gikk veldig fint. Selvsagt er det basert på at jeg ikke vet veien, og jeg vet ikke målet, men jeg vet noe om hvordan jeg vil komme dit. “Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but you can make the whole trip that way.“ Disse kloke ordene ble en gang ytret av E. L. Doctorow, som jeg desverre vet alt for lite om. Det eneste jeg vet er at han har gitt ut noe på Random House, det samme forlaget som Dan Brown har gitt ut sine bøker på.
Men det er slik. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving, men slik kan man komme helt fram. Jeg vet ikke hvor jeg skal, og jeg lærer veien å kjenne mens jeg kjører. Men plutselig tar veien en helt annen retning enn den jeg hadde tenkt. Plutselig står man fast, og hva gjør man da?
For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Tidligere har jeg bare lagt fra meg det jeg har skrevet på, og så gått videre her i livet. Jeg har lest endel av det jeg har skrevet tidligere, og det er skumle saker. Ikke krim-skummelt, men skummelt ærlig. Om enkelte av de tingene noen gang blir lest av andre enn meg selv, vet jeg ikke hva jeg gjør. Men uansett, med historien jeg har begynt på i kveld har jeg ikke tenkt å gi meg så lett. Jeg skal prøve å fortsette, for jeg liker den retningen det jeg har skrevet har tatt. Selv om det er innen en sjanger jeg ikke kjenner, innen et område av samfunnet jeg ikke kjenner - faen, det er faktisk ikke så mye av det jeg skriver om jeg faktisk kjenner! Men uansett, jeg har tenkt å prøve å fortsette! Denne gangen er jeg i gang med noe jeg tror jeg kan tørre å la andre lese, og det er jo en bra begynnelse på fortsettelsen, samme hvor vanskelig den er.
Og bare så det er sagt, grunnen til at dette er første gangen jeg føler at jeg kan tørre å la andre lese det jeg har skrevet, er ikke at jeg tror det jeg har skrevet før er så utrolig dårlig. Jeg har jo faktisk en ganske god selvtillit. Men ting jeg har skrevet tidligere har inneholdt ting som jeg ikke vil at verden skal vite... Faen, hvis jeg har blitt en anerkjent forfatter den dagen jeg dør, har dere noe å glede dere til! Eller grue dere til... Det kommer litt an på hvor mye dere faktisk bryr dere...
mandag, mars 10, 2008
Loose rambling
Å skrive
Er god terapi
Man får ut
Det som presser
Og man føler seg
Bedre
Ikke mye
Men litt bedre
Når man ser det
Man har skrevet
Og når man om noen år
Leser de samme ordene
Husker man godt
Akkurat hvordan det var
Den dagen man skrev
Hva man følte
Hva man tenkte
Og man ser samtidig
At man har forandret seg
Siden den gang
Beveget seg framover?
Beveget seg bakover?
Eller bare sidelengs?
Man er akkurat den samme
Som den gang da
Men forandret
I en eller annen retning
På en eller annen måte
Det er litt som å møte seg selv
I døra
Se seg selv i speilet
Et gammelt bilde av seg selv
Fargene har falmet
Men bildet er likevel
Sylskarpt
---
Skjønner?
Er god terapi
Man får ut
Det som presser
Og man føler seg
Bedre
Ikke mye
Men litt bedre
Når man ser det
Man har skrevet
Og når man om noen år
Leser de samme ordene
Husker man godt
Akkurat hvordan det var
Den dagen man skrev
Hva man følte
Hva man tenkte
Og man ser samtidig
At man har forandret seg
Siden den gang
Beveget seg framover?
Beveget seg bakover?
Eller bare sidelengs?
Man er akkurat den samme
Som den gang da
Men forandret
I en eller annen retning
På en eller annen måte
Det er litt som å møte seg selv
I døra
Se seg selv i speilet
Et gammelt bilde av seg selv
Fargene har falmet
Men bildet er likevel
Sylskarpt
---
Skjønner?
Stående ovasjoner
Okay, dette er ikke helt meg, men jeg legger det ut likevel. Jeg føler vanligvis ikke at jeg må forklare hvorfor jeg har skrevet som jeg har gjort, rettferdiggjøring er ikke helt min stil. Men denne gangen føler jeg faktisk at det er på sin plass å forklare litt. Ikke rettferdiggjøre, bare fortelle om tanken bak.
Jeg satt og så TV en kveld, og plutselig begynte jeg å tenke på uttrykket «stående ovasjoner». Jeg vet ikke helt hvorfor, men sansynligvis ble det brukt i en eller annen film eller serie jeg så på. Men jeg ble uansett sittende og tenke på uttrykket, og etter hvert var det mange tanker som formet seg i hodet mitt. Livet, samfunnet, etcetera, etcetera. Til slutt ble det veldig mange tanker, og når det er veldig mange tanker i hodet mitt må jeg av og til rydde plass for å kunne tenke nye tanker. Så her er da resultatet; «Stående ovasjoner».
---===---
Stående ovasjoner
Stående ovasjoner
Er det målet?
Burde det ikke vært
Et rent resultat?
Hvorfor er annerkjennelse
Så veldig viktig?
Er det ikke nok
At man gjør noe man liker?
Hvilken verden lever vi
Egentlig i?
Et evig statusjag
Uten annet mål
Enn penger og annerkjennelse
Og stående ovasjoner
Man glemmer hvorfor
Man gjør det man gjør
Hvorfor kan vi ikke
Finne tilbake til alt
Som er rent
Og opprinnelig?
Det rene og pene
Vi alle burde søke
Men som har kommet bort
I jakten på
Stående ovasjoner
Og status og penger
Og annerkjennelse
---
Jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig gøy når noen liker det jeg gjør. Selv er jeg en stor tilhenger av stående ovasjoner, skryt og bekreftelse. Men det er for meg en stor bonus, det er ikke et mål - noe jeg håper jeg klarte å formidle i denne teksten.
Forresten, er det ikke merkelig hvordan jeg har en tendens til å la første linje bli tittelen?
Jeg satt og så TV en kveld, og plutselig begynte jeg å tenke på uttrykket «stående ovasjoner». Jeg vet ikke helt hvorfor, men sansynligvis ble det brukt i en eller annen film eller serie jeg så på. Men jeg ble uansett sittende og tenke på uttrykket, og etter hvert var det mange tanker som formet seg i hodet mitt. Livet, samfunnet, etcetera, etcetera. Til slutt ble det veldig mange tanker, og når det er veldig mange tanker i hodet mitt må jeg av og til rydde plass for å kunne tenke nye tanker. Så her er da resultatet; «Stående ovasjoner».
---===---
Stående ovasjoner
Stående ovasjoner
Er det målet?
Burde det ikke vært
Et rent resultat?
Hvorfor er annerkjennelse
Så veldig viktig?
Er det ikke nok
At man gjør noe man liker?
Hvilken verden lever vi
Egentlig i?
Et evig statusjag
Uten annet mål
Enn penger og annerkjennelse
Og stående ovasjoner
Man glemmer hvorfor
Man gjør det man gjør
Hvorfor kan vi ikke
Finne tilbake til alt
Som er rent
Og opprinnelig?
Det rene og pene
Vi alle burde søke
Men som har kommet bort
I jakten på
Stående ovasjoner
Og status og penger
Og annerkjennelse
---
Jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig gøy når noen liker det jeg gjør. Selv er jeg en stor tilhenger av stående ovasjoner, skryt og bekreftelse. Men det er for meg en stor bonus, det er ikke et mål - noe jeg håper jeg klarte å formidle i denne teksten.
Forresten, er det ikke merkelig hvordan jeg har en tendens til å la første linje bli tittelen?
Diverse frustrasjon...
Her kommer tre dikt, og man trenger vel ikke å være shrink for å fortså at det ligger endel frustrasjon bak disse... Men jeg skal prøve så godt jeg kan for å unngå samme ekkelhet, personlighet, følsomhet, pinlighet, blottlegging etc etc til neste gang jeg legger ut noe.
---
Små ting
Små ting
Betyr ikke så mye
I det store bildet
Men en pluss en
Blir likevel to
Og legger man sammen
Alle de små tallene
Får man ett stort
Og alle de små tingene
Blir ikke til én stor
Men tilsammen
Blir alle de små tingene
Som egentlig ikke betyr noe
Så alt for store
Og alt for viktige
---
Herregud!
Herregud!
Et passende utrykk
For å beskrive hvor jeg befinner meg
Samme hvor blasfemisk det er
Finner jeg ingen bedre måte å si det på
Herregud!
---
Søken etter feil ting
Hvorfor leter jeg etter det
Negative
Når jeg burde sett etter det
Positive?
Hvorfor er det så enkelt å finne
Negative sider
Og så vanskelig å finne de
Positive sidene?
Ting som irriterer
Uviktige ting
Små ting
Som blir store
Og tilsynelatende
Veldig viktige
De tingene jeg finner
Er de tingene jeg ikke har lyst
Til å finne
Som jeg ikke leter etter
Men som underbevisstheten min
Finner uten min godkjennelse
De tingene jeg finner
Er de jeg ikke vil finne
Men samme hva jeg gjør
Ligger de der
Og venter på meg
Og gliser stygt
Og flirer av meg
Når jeg finner dem
---
Små ting
Små ting
Betyr ikke så mye
I det store bildet
Men en pluss en
Blir likevel to
Og legger man sammen
Alle de små tallene
Får man ett stort
Og alle de små tingene
Blir ikke til én stor
Men tilsammen
Blir alle de små tingene
Som egentlig ikke betyr noe
Så alt for store
Og alt for viktige
---
Herregud!
Herregud!
Et passende utrykk
For å beskrive hvor jeg befinner meg
Samme hvor blasfemisk det er
Finner jeg ingen bedre måte å si det på
Herregud!
---
Søken etter feil ting
Hvorfor leter jeg etter det
Negative
Når jeg burde sett etter det
Positive?
Hvorfor er det så enkelt å finne
Negative sider
Og så vanskelig å finne de
Positive sidene?
Ting som irriterer
Uviktige ting
Små ting
Som blir store
Og tilsynelatende
Veldig viktige
De tingene jeg finner
Er de tingene jeg ikke har lyst
Til å finne
Som jeg ikke leter etter
Men som underbevisstheten min
Finner uten min godkjennelse
De tingene jeg finner
Er de jeg ikke vil finne
Men samme hva jeg gjør
Ligger de der
Og venter på meg
Og gliser stygt
Og flirer av meg
Når jeg finner dem
tirsdag, mars 04, 2008
Lenge siden sist...
Begynner å bli en stund siden sist jeg la ut noe her nå. Satt akkurat og så gjennom skriblerimappa mi for å se om jeg hadde noe som kunne legges ut, men ingenting passer seg. Har blitt skrevet lite siden høsten 2006, og det er kanskje et godt tegn - med tanke på at jeg skriver mest når jeg har det kjipt. Hvorfor er det så vanskelig å uttrykke de gode følelsene? Hvorfor er det bare de vonde som gjør at jeg finner frem penn og papir? Eller datamaskinen, det er jo sjelden jeg bruker penn og papir... Men uansett, er det ikke like viktig å få fram de gode følelsene som de vonde? Er det virkelig slik at hjernen min ikke har lyst til å si noe når jeg har det bra?
Leste gjennom noe av det jeg har skrevet tidligere. Jeg er ikke mye til diktskriver, jeg skriver for det meste starten på historier. Jeg er ingen stor historieforteller, og kommer neppe til å fullføre en historie med det første. I alle fall ingen av de historiene jeg har begynt på så langt. Det er mørke saker, og akkurat nå har jeg det alt for bra til å kunne gå inn i en slik verden igjen, fylt av slike tanker, slike følelser. Det jeg har skrevet er delvis selvbiografisk, delvis fiksjon. En forvrengt og mørk virkelighet, som ikke var så langt unna min egen virkelighet på den tiden. Og for å være helt ærlig, så ligger det ganske mye selvinnsikt i disse skribleriene, og jeg blir litt satt ut når jeg leser dem nå, et par år senere. Er det ting jeg virkelig har tenkt og følt, eller er det forfatterspiren i meg som fikk frie tøyler? På en eller annen mystisk måte klarer jeg ikke alltid å skille mellom min egen virkelighet og min egen fiksjon.
Men så er det jo strengt tatt ikke min egen fiksjon heller da. Eller min egen virkelighet. Fede per nå og Fede per da er ikke den samme personen. På mange måter er han det, men på så veldig mange andre er han en helt annen. Noe har endret seg til det bedre, noe til det verre. Og noe er det samme, men jeg tror Da-Fede ville blitt misunnelig om han hadde møtt Nå-Fede. Nå-Fede har det nemlig veldig bra! Selv om også Nå-Fede har sine problemer og tunge perioder, slipper han unna mange av demonene Da-Fede måtte slite med. Da-Fede kommer på besøk av og til, men Nå-Fede er flink til å servere ham kaffe, være snill og grei, og så vinke adjø når han går igjen - uten å la seg påvirke utover den lille stunden han er innom.
Faen, dette ble sært! Men det var godt å skrive litt igjen. Kanskje jeg fortsetter med dette?
Leste gjennom noe av det jeg har skrevet tidligere. Jeg er ikke mye til diktskriver, jeg skriver for det meste starten på historier. Jeg er ingen stor historieforteller, og kommer neppe til å fullføre en historie med det første. I alle fall ingen av de historiene jeg har begynt på så langt. Det er mørke saker, og akkurat nå har jeg det alt for bra til å kunne gå inn i en slik verden igjen, fylt av slike tanker, slike følelser. Det jeg har skrevet er delvis selvbiografisk, delvis fiksjon. En forvrengt og mørk virkelighet, som ikke var så langt unna min egen virkelighet på den tiden. Og for å være helt ærlig, så ligger det ganske mye selvinnsikt i disse skribleriene, og jeg blir litt satt ut når jeg leser dem nå, et par år senere. Er det ting jeg virkelig har tenkt og følt, eller er det forfatterspiren i meg som fikk frie tøyler? På en eller annen mystisk måte klarer jeg ikke alltid å skille mellom min egen virkelighet og min egen fiksjon.
Men så er det jo strengt tatt ikke min egen fiksjon heller da. Eller min egen virkelighet. Fede per nå og Fede per da er ikke den samme personen. På mange måter er han det, men på så veldig mange andre er han en helt annen. Noe har endret seg til det bedre, noe til det verre. Og noe er det samme, men jeg tror Da-Fede ville blitt misunnelig om han hadde møtt Nå-Fede. Nå-Fede har det nemlig veldig bra! Selv om også Nå-Fede har sine problemer og tunge perioder, slipper han unna mange av demonene Da-Fede måtte slite med. Da-Fede kommer på besøk av og til, men Nå-Fede er flink til å servere ham kaffe, være snill og grei, og så vinke adjø når han går igjen - uten å la seg påvirke utover den lille stunden han er innom.
Faen, dette ble sært! Men det var godt å skrive litt igjen. Kanskje jeg fortsetter med dette?
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
